Moren min og noen få gutter har sagt dette til meg, og jeg hadde alltid børstet det av meg, men nå har det plaget meg litt, og jeg føler meg på en måte som en dårlig person.
Jeg er bare 20 og jeg har aldri følt at jeg var forelsket før. Jeg har vært i ett forhold der jeg følte at jeg likte ham mye, men ærlig talt var det aldri det for dypt på min side, og jeg innrømmer at jeg fortsatt lette andre steder, så det er sannsynligvis det beste endte. En annen fyr som jeg trodde jeg likte veldig godt, startet først som en 8 måneder lang crush. Til slutt fortalte han meg at han følte det på samme måte, så det var sjansen vår, men jeg endte opp med å flasse på ham og dro til college. Han fikk en kjæreste senere, og jeg fortsatte å bli hengt opp med ham de neste årene. Da vi snakket på telefon etter et år eller så, sa han at han følte at jeg bare var interessert når han ikke var tilgjengelig, og at så snart vi ble sammen, skulle jeg gå opp og forlate ham.
Nå var dette en fyr jeg virkelig hadde følelser for... eller i det minste, jeg tror jeg gjorde det. Men hver gang vi skulle henge sammen, ble jeg alltid ukomfortabel og lot aldri forholdet virkeliggjøre seg. Nå føler jeg meg litt sint på meg selv, som om jeg har sabotert potensielt gode forhold uten grunn i det hele tatt. Tror du at dette bare er fordi jeg er ung og ikke har funnet den enda? Jeg innså dette om meg selv, at jeg har en tendens til å avvike mye og jeg ønsker å forbedre meg. Jeg føler meg som en idiot fordi jeg føler at jeg mistet sjansen min med ham, siden jeg ikke bekreftet eller avkreftet det han sa, og vi har ikke snakket sammen på en måned.